Maribell

Den 16 meter lange, svenske havskryssaren Maribell fra 1944, ble vår etter at vi fant henne i en rubrikkannonse på Finn. no høsten 2006. Vi hadde en Anker 8-meter S fra 1918 (Pingvin 4) og var på utkikk etter en mer romslig familie-turseiler til de tre jentene våre på 3, 8 og 10 år. Det første vi falt for var det store dekket. Det er ståhøyde under dekk noe som gjør at fribordet er høyt for en gammel klassiker. Uvant for oss som var vant til en lav 8-meter. Maribell var seilt fra Sør-Afrika til Bodø og rigget for havseiling med masse utstyr ombord. Men under og bak alt som var bygget på, så vi Tore Holms klassiske linjer. Vi visste at det kom til å bli mye jobb, men kanskje ikke at det ble SÅ mye som det ble. Dag gledet seg til å sette i gang med store restaureringsprosjekter og jeg gledet meg til å seile langt. Vi var enige om å ikke starte på større arbeid enn at vi ble ferdige til sjøsetting hver vår. Målet var jo å bruke båten til familie-turseiling om sommeren og barn vokser fort.

Dag og to kamerater seilte Maribell fra Bodø til Ålesund høsten 2006 og sommeren etter mønstret tre spente jenter og en mamma på ombord. Det ble en fantastisk seilas sørover norskekysten. Regn og 12 grader det meste av turen, men vi var tørre og varme i den romslige salongen med kupévarmer fra en gammel folkevognbuss under sofaen. Vi visste ikke da vi kjøpte Maribell, at hun var en av de konstruksjonene som Tore Holm var mest fornøyd med. Vi visste heller ikke at hun hadde seilt over Atlanteren til Vestindia i 1956 og at hun opprinnelig var bestilt av Gösta Åhlen med hjemmehavn på Äpplarö i Stockholmskjærgården. Litt etter litt dukka det opp biter av historien til båten. Vi fikk tak i boka «6 med Maribell», reiseskildringen fra Vestindia-turen i 1956 og etter å ha kommet i kontakt med Kjell Westerlund i Västervik fikk vi dokumentarfilmen Solen, havet, vindarna, om turen over Atlanteren, samt bilder og artikler. Vi begynte å forstå at Maribell hadde en spennende historie.

Restaurering 2006 til 2021
Vel hjemme i Larvik fant vi ut at bordkledningen under vann bare så vidt satt fast i jernspanta. Båten hang sammen mest av gammel vane. Det var ikke nok å spunte inn ny eik der jernboltene hadde skapt galvanisk tæring, hele bordganger måtte skiftes. Den første store restaureringsjobben, vinteren 2008-2009, ble å fjerne all innredning og rive ut de dårligste bordgangene under vannlinja.  Vi fikk hjelp av Isegran fartøyvern i Fredrikstad til å sette inn 230 meter ny frisk eik, ca halvparten av alle bordgangene under vannlinja. Dag bodde i svigerfars campingvogn på verftet hver helg gjennom vinteren og jobba 1000 timer i tillegg til full jobb i Norconsult hjemme i Larvik. Båten ble sjøsatt i juni 2009, men var ikke klar for tur siden den var tom innvendig. Heldigvis skulle 12-meteren Erna Signe fraktes til WM i Flensburg og vi fikk familietur med 12-meteren både sommeren 2009 og 2011.

I perioden 2007 til 2012 studerte Dag tegningene fra Sjøhistoriska museet i Stockholm for å kunne bygge innredning, ny hekk, skifte ut råte i baugen og øvre bordgangen, røstjern og bygge tilbake cockpiten. Sommeren 2012 seilte vi til Nynäshamn for å delta på 100-års jubileet til olympiaden. Der fikk vi med oss eskadren fra Simrishamn til Nynäshamn via Kalmar slott, Västervik, Harstena og Ringsøen. Utrolig flott opplevelse! Nye master og rundholt i tre kom på plass til Europauken i Oslo 2014. Vi seilte i mange år med omsydde seil fra andre båter og skifta gradvis til nye i perioden 2014 til 2019. Vinteren 2014-2015 ble resten av undervannsskroget under motoren bak til hekken skifta.

Siden 2011 har det vært kontinuerlig arbeid med innredning. Alt teknisk anlegg er skifta, bortsett fra motoren. Vinteren 2021, da koronaen herjet som verst, hadde vi tredje vinteren på Isegran i Fredrikstad. Det er utrolig hyggelig å stå inne i hallen på fartøyvernsenteret og hver gang vi er der, blir vi kjent med nye trebåtentusiaster. Høsten ble brukt til å rive av det øverste finerteakdekket for å se hvordan originaldekket så ut under. Det var dessverre ikke mulig å ta vare på og ble forsiktig fjerna slik at innredningen ikke ble skada. Alle dekksbjelkene ble reparert før nytt teakdekk ble lagt. Nå begynte Maribell å se ut slik hun gjorde da hun var ny fra Tore Holms verft i Gamleby sommeren 1944.

Maribell har vært på vannet hver sommer siden 2006, og vært brukt på familietur hver sommer, med unntak av somrene 2008-2011. Høydepunkter har vært fjord- og fjellseilas på den norske vestkysten i 2015, den svenske vestkysten 2016 og 2018, til København i 2017, og den norske sørlandskysten 2019. Nå håper vi det blir Helgelandskysten våren 2023.